Det beste eksemplet i nyere tid er etter tragedien på Utøya 22.
juli 2011. Vi støttet hverandre, «alle» sang med på barn av regnbuen og alle
lånte bort en skulder til de som trengte det. I noen dager var vi «alle» Auf`ere
- både vi som mistet noen vi kjente, og de som ikke gjorde det. Det eksemplet
på nestekjærlighet gjorde meg stolt av å være nordmann.
Nå er jeg litt mindre stolt, jeg er litt flau. Jeg blir flau
over hvordan enkelte fremtoner seg i sosiale medier, og andre utrykksformer.
Jeg er en sterk tilhenger av ytringsfrihet, og jeg mener at
alle må få ha sine egne meninger, og få lov til å stå for de. Jeg kommer ikke
til å «unfriende» noen på Facebook fordi de mener noe annet enn jeg gjør. Jeg
aksepterer at vi er forskjellige, og ser verden og menneskene i den på
forskjellige måter.
Det jeg ikke aksepterer er løgner, feilfremstillinger, store
faktafeil og direkte trakassering/mobbing/rasisme mot enkeltpersoner og
grupperinger. I den siste tiden har særlig Facebook vært sterkt preget av
dette. Jeg vet alt om hvordan det føles å bli mobbet – og det er IKKE greit. Man
bør holde seg saklig, og kun dele og videreformidle saker man har faktasjekket
på forhånd. Det skaper unødvendig frykt og gnisninger når det stadig spres løgner
via nettet.
Av den grunn kommer jeg ikke til å legge frem noen
enkeltsaker og tilfeller i denne bloggposten, nettopp fordi jeg ikke ønsker å
gå i den fella som VELDIG mange gjør – legge ut en gammel sak, en sak med
faktafeil, eller saker som er direkte oppkonstruert fra lite troverdige kilder.
Det jeg derimot ønsker å få frem er mitt menneskesyn, mine
grunnleggende tanker om det å ta vare på hverandre, og det å hjelpe mennesker i
nød. Dette er altså min personlige oppfatning av verden, og menneskene som lever
her på jorda.
Først og fremst så vil jeg si: Tenk på barna. For meg er
barn den største gaven vi har, jeg har brukt store deler av livet på å arbeide med
barn og unge, og nå som jeg selv er tobarnsfar ser jeg hver dag hvilken glede
barna er for oss alle. Jeg synes vi skal hjelpe ALLE som er i nød, det går
foran det aller meste spør du meg, men skal man prioritere så velger jeg meg
barna.
Det å oppleve krig, få huset sitt bombet, bli drevet på
flukt, sulte, og frykte for livet sitt tenker jeg må være det verste. Ingen
mennesker fortjener å oppleve det, og så langt det lar seg gjøre må vi hjelpe
de som opplever tragedien. Hvordan vi skal hjelpe kan man snakke lenge og mye
om, men jeg tenker at man må hjelpe uansett hvor, hvordan og hvem.
Jeg er på ingen måte naiv, jeg skjønner jo veldig godt at
Norge ikke kan ta inn hundretusenvis av flyktninger og asylsøkere hvert år, det
finnes jo en grense, men jeg mener den grensen skal tøyes så langt man klarer
for å kunne hjelpe flest mulig i nød. For min del så gir jeg gjerne fra meg
noen goder, om det må til for å redde liv. Jeg er ikke godt bemidlet, men noe
mindre skal jeg alltid kunne klare å leve med for å sørge for at flere får det
trygt. Tross alt så har jeg det mye bedre enn mange andre i verden. For meg er det likevel naturlig at staten
bidrar, og at Norge hjelper så mange og så mye som mulig.
Med dette blogginnlegget ønsker jeg ikke først og fremst å lage
en debatt om bistandssummer, og summer til asylprosesser, nødhjelp og integrering.
For meg handler dette om å prøve å si ifra at nå synes jeg det er nok
svartmaling, nok mobbing, nok hets og nok hat mot mennesker som ikke har det
godt. Det er på tide at vi fokuserer på konstruktive, og gode debatter. Det er
på tide å hente frem igjen nestekjærligheten.
Jada jeg vet at det finnes dem som utnytter systemet, og at
det finnes uroelementer, men for hvert av dem finnes det MANGE som bare vil
føle litt trygghet, og som vil seg selv, og oss vel. Derfor mener jeg at det er
verdt å ta den sjansen, det er verdt å risikere noen få skjær i sjøen, for å
hjelpe andre. Jeg ønsker at vi skal vise oss som de gode og omtenksomme medmenneskene
vi faktisk er.
Jeg vet at mange er uenig med mitt syn, og føler at vi gjør
mer enn nok, og mange vil også stenge grensene. Det er helt ok at dere mener
det, jeg liker det ikke, men jeg aksepterer det. Men vær så snill å hold
debatten så saklig som mulig, la oss prøve å få bukt med hatet,mobbingen og
trakasseringen. Oppi dette står mange som har det veldig vondt. Det siste mange
av dem trenger er å føle seg uønsket, plaget og i enkelte tilfeller bli
angrepet.
Til slutt så vil jeg bare si at jeg synes Natteravnene gjør
en fantastisk god jobb, og at «Odins soldater» godt kan holde seg hjemme på
kvelden.
Når jeg nå tok steget fra å blogge om pappalivet og bøker
til noe som jeg vet kan skape sinne og debatt, så er det fordi jeg har gått og
gnaget på dette blogginnlegget lenge, og tenkt mye på hvor vondt jeg synes det
er å se alt hatet. Kjærlighet (eller Kjærleik som er ennå vakrere) er et
utrolig vakkert og meningsfullt ord.
-Chris-
<3
SvarSlett